Dag Vidar forteller: Jeg ruslet stille langs kongeveien for å postere ved Dogga/Dal. Det var bek mørkt enda, så jeg hadde god tid - trodde jeg. Putselig hørte jeg et dyr som hoppet ut av buskene i veikantenrett foran meg, den bjeffet, og skar nordover - vekk fra posten, vekk fra meg og ble borte (trodde jeg). Jeg tuslet litt betuttet til posten og var sikker på at denne morgenens sjangser var tapt.

Tålmodighet er en dyd - med lyset kom bukken tilbake og stilte seg i fin positur på en nyklippet åker. Jeg lot meg ikke be to ganger, og den unge bukken forsto aldri hva som traff den.