Jeg ankommer gården litt over 17.00 en rask skift i bua før jeg kjører bort på gården. Far har allerede rukket en kort postering på gartnerposten, jeg gir beskjed om min ankomst og vi møtes ved bilene.
Dagens oppdrag: Være tidlig på post for å overliste den "lille" 6-takkeren som far har støkket ut ved et par anledninger på Prærien.

Begge gangene har bukken med følge dratt øst over veien retning Yggdrasil. Vi bestemmer oss for å ha en post i overkant og en post i underkant av Prærien, vi vet jo hvor bukken dro ut men ikke hvor den kom fra. Vind fra sør konstaterer Far, eneste problemet er vittringen. Den som sitter på den øvre posten kan fort kaste vittring mot Yggdrasil dersom man sitter for langt vest på jordet.

Vi bestemmer etter litt planlegging at jeg tar den øvre delen, far holder utkikk i underkant. Far vil gjerne at jeg sitter ganske langt ned på en haug øst for Yggdrasil. I fjor satt vi på en post sør-øst på på Prærien og fikk se en geit og killing gå å beite i kantene. Fristelsen blir for stor, magefølelsen sier meg at det er der jeg skal sitte. Far aksepterer forslaget og jeg får beskjed om å sette meg på post først, i tilfelle han skulle støkke ut dyrene fra skråningen i vest.

Jeg er klar på posten kl. 17:40. Skytestokken settes opp og ventetiden begynner. Jeg slår ihjel tiden med å spane. Nøtteskrikene veksler mellom tærne og jordet. Konsentrasjonen er på topp, et par sms'er mellom Far og meg utveksles, men ellers-helt stille.
Klokken nærmer seg 18:50 og nøtteskrikene holder fortstsatt på, noen duer flyr over jordet å setter seg i grantrærne....

Plutselig ser jeg en bevegelse; Et enslig rådyr kommer ut i riset ved jordet og stopper opp. Jeg løfter børsa, gevirstengene mellom ørene blir tydelige i kikkerten. Sikringen sklir forsiktig frem, jeg følger bena (som er delvis skjult av riset) opp i bogen og klemmer avtrekkeren forsiktig. Smellet går og bukken er borte! Jeg lader om. En god følelse blandet med masse adrenalin melder seg. Ikke en bevegelse å se.

Jeg sender en sms til Far og melder om avfyrt skudd og "jeg tror den datt i smellen", skriver jeg. Jeg får beskjed om å sitte rolig. Far kommer forsiktig opp med geværet i armene. Han signaliserer at jeg skal komme frem. Vi går på retningen jeg skjøt, jeg går langs med riset da jeg synes å huske at bukken stod tett mot kanten av åkeren da skuddet gikk. Far tråkker inn i riset og går tilbake mot posten og signaliserer snart at han har funnet noe. Jeg snur å går mot han, og ganske riktig, der ligger en fin 6-takker. Mitt første bukkefall er et faktum! High-fives og klemmer utveksles, tett etterfulgt av en kort fotoseanse. Vi drar bukken ut på jordet, vi knipser bilder før vi vommer ut av dyret.

En stolt sønn, og om mulig, en enda stoltere far feirer fallet på "Prærien".