Denne høsten har vi hatt de første skikkelige losene til Bruno. Det har vært mange lange loser men grunnet lite terreng har det ofte dratt ut. Terje sitter nede i en skogspassasje ved jordekanten, pappa sitter på toppen av kollen lengst nord. Jeg går med Bruno ned i sør-vest enden av terrenget. Bruno viser fort at han har funnet foten, slippet går og Bruno tar fort ut dyret. Dessverre drar dyret rett sør. Losen går 2 km i feil retning. Da jeg går mot bilen for å hente ham, blir det tydelig at Bruno har fått tap og han vender tilbake på baksporet.

Når Bruno er tilbake går vi litt nordover, en ny fot blir tatt opp og Bruno får nytt uttak. Igjen drar losen sørover , jeg steller meg da på en av de faste postene i sørenden av Ulvåsen. Losen drar én kilometer før den vinkler og kommer tilbake. «Losen kommer mot oss, pass på» melder jeg på radioen. Susingen fra den nye jaktradioen, som jeg ikke har funnet helt ut av, gjør at jeg velger å skru ned volumet.

Jeg ser på peileren, Bruno på 300 meter! Jeg legger peileren på bakken og gjør meg klar. Plutselig ser jeg en bevegelse, et smaldyr kommer rett mot meg. 2 raske skudd på 30-35 meter (litt langt hold) og smaldyret går i bakken. Jeg melder fra om fall på radioen. Når jeg kommer ned til dyret, prøver det å komme seg opp. Ett skudd til i bogen på 15 meter - og enda ett i nakken på 10 meter før jeg går bort til dyret og stikker det.

Jeg melder igjen fra på radioen, uten å få svar. Så ringer telefonen, det er Terje; «har du skrudd av lyden på radioen din eller?». Ja, det hadde jeg jo gjort. Pappa kommer først bort til fallet, mens Bruno bruker litt tid og kommer frem først når dyret vommes.

Endelig skulle vi lykkes med å felle dyr i los for Bruno! En vellykket jaktdag avsluttes med båling og prat.